Sammendrag fra Direvan-'92 (av Lars Wingård)

For at senere tiders folk skal få vite hva som skjedde i Argein høsten 611, akter jeg å skrive det ned. Å få med alt er mer enn jeg greier, derfor tar jeg kun med det viktigste.

Grunnen til at så mange var samlet på et sted var at Bellabronte, den lokale adelen, skulle holde turnering. Folk kom strømmende til fra fjern og nær. Blandt de fremmøtte var den onde adelsfamilien Uluck fra øst. De hadde kommet for å finne et ondt tempel som visstnok skulle være på stedet. Tempelet var viet til den onde guden Umjog, og Uluckene var sammen med et par bønder fanatiske tilhengere. Ellers kan nevnes en flokk alver som hadde kommet for å hente hjem restene etter Karas, en stor alveleder som hadde falt i en krig mot Bellabrontene og stedets frie bønder for 12 år siden. Grunne til krigen var at Bellabronte ville bygge en by på alvenes område. Ellers hadde Tamuranerne, en omstreifende røverbande forkledt som naturprester, og en handelskaravane som kaldte seg for Røde Stjerne møtt fram. På tross av at så mange tvilsomme personer var i nærheten, så det hele ut til å bli en rolig turnering. Alle var samlet på vertshuset der det var liv og røre.

Men idyllen varte ikke lenge. En stund etter mørkets frembrudd hørtes sverdhugg og hylet fra en døende mann. Folk kom strømmende og oppdaget alven Kell liggende hardt såret med kloremerker over hele kroppen. Ved rettferdighetsgudens Minons hjelp helbredet Yppersteprest Lord Tohnizor Bellabronte den sårede, som kunne fortelle en hårreisende historie. Han hadde gått fredelig på stien mot alveleiren. Plutselig hadde et monster hoppet ut av skyggene og angrepet ham. Monsteret var litt lavere enn Kell selv, og det hadde snerret mot ham. Kell hadde hugget løs på det uten at det hjalp. Varulven (for det var en varulv) hadde klort ham opp. Det var et under at han ikke hadde blitt drept. Så hadde han ikke husket mer før han ble helbredet. Etter dette gikk alle på stedet sammen om å ransake området rundt alveleiren. Men de var for sent ute. Varulven hadde allerede sneket seg tilbake til hytta si og forvandlet seg til sin menneskelige skikkelse, som var en fattig jeger.

Litt senere på kvelden skjedde det et par overfall til. Denne gangen var det ikke varulven som hadde vært på ferde, men de fæle Tamuranerne. Egentlig var dette bare en avledningsmanøver. En av dem hadde lagt seg ned og spilt såret, så de andre kunne komme og "helbrede" henne. Dette for å bevise at de virkelig var naturprester.

Ellers må nevnes at Umjogsekten i ly av nattens mørke brant Minons tempel. Faktisk var det bare Botolv Mjerd og Tjodulf Barske, to av Tamuranerne, og meg selv som i det hele tatt la merke til personene som sølte med tennvæske og ropte "UMJOG" oppe i tempelet. Ypperstepresten ble kontaktet, men da han kom hadde fuglene fløyet.
Etter at alle hadde lagt seg hendte det plutselig noe rart med den mentalt tilbakestående Lubbe. Plutselig virket han så selvsikker og forandret. Med faste skritt gikk han ned i alveleiren. På seg hadde han en merkelig rød kappe. Han stanset foran teltet der de kvinnelige alvene lå og ropte ut: "Alvefrender! Jeg er høvdingen fra 12 år siden som har tatt bolig i usle Lubbes kropp. Vi skal snart sees igjen." Etter dette gikk han bort og reagerte ikke på noen av de spørsmål som alvene ropte etter ham. Da han ble "normal" igjen kunne han ikke komme på hva som hadde skjedd. Det er en allmen oppfatning at han var besatt av Karas's ånd.

Karas alveleders grav ville de fleste ha tak i. Alvene ville finne den for å ta Karas's legeme hjem, og dessuten ville alvelederens tidligere kjæreste Iselin, gjerne ha ham gjenopplivet. Bellabrontene ville ha den for at alvene ikke skulle få den. De frie bøndene ville ha den fordi de ville gjøre inntrykk på Bellabrontene. Ridderne Lewahrdan og Thengi og væpneren Alvar Ejme ville gjerne ha den på grunn av et magisk våpen som lå der. Med dette kunen de blandt annet drepe den usårbare varulven. Varulven ville gjerne ha det samme våpenet for at ridderne ikke skulle få tak i det. Dessuten syntes de fleste at det ville være greit å ha et magisk sverd for hånd.

Lørdag morgen var de fleste tidlig på beina. Ingen ville komme for seint til messen i templet. Messen handlet om forsøpling av Argein og annen uhygge. Etter messen satte Bellabronte i gang med en våpenmønstring for alle frie mennesker. På dette tidspunkt hadde Ridder Lewahrdan , Rirred Tengi og Alvar Ejme kommet på sporet av Karas alveleders grav. Alvene hadde bae så vidt funnet ut hvor de skulle begynne letingen. Nå satt alvene og håpet at mønstringen og turneringen snart var ferdig. Midt inne i folkemassene lå nemlig et pergament de trengte, men med alle menneskene rundt kunne de ikke lete etter det.

Imens hadde Ridder Lewahrdan og Alvar funnet det aktuelle pergamentet og var allerede i gang med neste. I en kløft 40 skritt over tempelet fant de fire pergamenter, og siden de var der først tok de likesågodt med seg alt sammen. Alvene skjønte snart at noe var galt, og gikk til leiren for å finne ut hva de skulle gjøre.

I mellomtiden hadde Alvar tatt med seg ei hore inn under Bellabronteslottet. Dette var imidlertid bare et påskudd for p komme til for å få lett etter alvelederen. Han lå hemmelig begravd der. Det han ikke visste var at Karas lå begravet i rommet ved siden av, og at Karas selv foretrakk å bli funnet av sine egne. Karas besatte straks Lubbe og dro til alveleiren og sa: "Det koster mye å komme om dagen. Jeg ligger begravet under slottet. Hjelp meg ut av dette fengslet!" Alvene bestemte seg for å vente til kvelden med å lete videre.

Oppe ved slottet hadde Lewahrdan funnet ut hvor graven var, men syntes ikke at han kunne gå inn der med så mange folk rundt. Derfor sendte han leiesoldaten Skarphedin og Alvar inn i skogen for å lage en avledningsmanøver. Det virket, og han kunne gå inn. Etter å ha rotet rundt under huset i 5 minutter skjønte han at det var feil sted. Da fikk han øye på en annen dør under slottet, og bestemte seg for å prøve der i stedet. Har fant han og Tengi det de lette etter. Etter at de hadde forsynt seg med det hellige sverdet og et skjold, tilkalte de Yppersteprest Lord Tohnizor Bellabronte... og bråket var i gang. Livegene bønder og alver ble beordret bort fra området, og alle skjønte at noe var funnet. Alvene hadde stygge mistanker om hva det var. Skjelettet ble båret inn og oppbevart under streng bevoktning. Så bestemte de adelige seg for å ødelegge Karas. Til stede var Baron Lukas Bellabronte og Tomlus Fingrus. Tomlus skulle til å støte sverdet inn i skallen på skjelettet, men i det han hogg hørtes et brøl, og Karas' ånd kom med sverd i hånd for å hevne mordet på seg selv. Presten prøvde å fordrive ånden. Det var da alvelederen ble sinnsyk. Først drepte han alle som var i rommet unntatt presten. Deretter løp han ned trappa mens han hylte og skrek og langet ut med sverdet i alle retninger. Da han kom ut hadde nesten alle samlet seg foran slottet. Det brøt ut komplett forvirring. Alle var redde for den gale ånden. Kaoset endte med at Ridder Lewahrdan drepte ham med det hellige sverdet. Der Karas falt stimlet folk sammen. Hans kjæreste Iselin falt på kne og ristet i ham og ropte navnet hans, men til ingen nytte. Karas var død. Karas ble båret bort, men etter en stund forsvant han i løse lufta. Tross alt var dette bare en ånd. Skjelettet hans lå fremdeles på loftet i Bellabronteslottet.

Forts.