Det var mangt som skjedde denne tinghelga i Oksum, Å gi en helhetlig oppsummering vil trekke i langdrag, men enkelte episoder tåler å bli gjenfortalt.

Dramatisk var det da hirden skulle arrestere Ulv Mikklason, eller Ulva Mikkladotter som hun egentlig het. Skutilsveinen fant ut at Ulva var den ettersøkte lederen for elvegrimmene. Derfor ble hun arrestert og bakbundet rett ved tingplassen. Berse Serkson, Gråtopp-høvdingen, syntes dette var for ille, og protesterte på handlingen. Skutilsveinen snudde seg med sverdet i hand og fortalte Berse at han skulle ligge unna. Om det var med vilje eller ikke vites ei, men skutilsveinen påførte Berse sverdsår inne på vertshuset til Ida Vertshusholder. Så gikk han og arresterte Ulva.

Da grep Lavrans Lagmann resolutt inn, og fortalte skutilsveinen at han ikke kunne arrestere selv fredløse innenfor tingfreden. Dessuten måtte skutilsveinen selv bli arrestert for brudd på tingfreden da han angrep Berse inne på vertshuset. Ulva ble løslatt, men skutilsveinen klarte å overbevise lagmannen om at han ikke hadde angrepet Berse på noen måte. Lavrans, som ikke var noen venn av Gråtopp, sa til skutilsveinen at da måtte de gi Berse en lærepenge, for han lå inne på vertshuset og ynket seg. De gikk da inn og løftet den skadde Berse opp, i den hensikt å bære ham utenfor tingfreden og der gi ham en lærepenge.

Rett oppe i lia slapp de Berse. Da var det at Serk Berseson så at skutilsveinen sto bøyd over Berse med sverdet i handa. "Hva er det dere gjør med pappa?", spurte Serk, og gikk bort og slo ned skutilsveinen bakfra. De to sårede ble deretter båret inn på vertshuset for å få pleie, mens Serk ble fortalt at han lå tynt an dersom han beveget seg utenfor tingfreden. Det gjorde han en gang, og da måtte han springe i sikkerhet med Hårek Ravnskalle fra hirden hakk i hel.

Serks skjebne skulle bil bestemt på tinget på søndag. Der ble tinget enige om at Lavrans Lagmann og skutilsveinen hadde brutt tingfreden ved å bære den forsvarsløse Berse vekk, så Serk var i sin fulle rett da han slo ned skutilsveinen. I stedet ble Lavrans Lagmann og Bratsberg-ætten dømt til å betale Gråtopp en klekkelig bot, som Gråtopp godtok i form av land.

Ulva Mikkladotter var innblandet i mye av det som skjedde. Det hadde seg slik at Gråtopp hadde vært på vikingeferd nord i landet. Der hadde de røvet og plyndret og drept, og stjålet med seg en tromme, en runebom, som var hellig for samene. Nå var en noaide, en samisk shaman ved navn Keiko Utsi, kommet for å finne igjen denne runebommen, med hjelp av en kvartsamisk leiekriger ved navn Philip Harpestreng.

Samene fant ut hvem det var som hadde stjålet runebommen, og Serk Berseson kom helt uoppfordret bort til samene og gav dem trommen. Det han ikke visste var at Keiko ville bruke runebommen i et rituale for å påkalle ulvegudens hevn over Gråtopp. I et syn hadde noaiden sett at ei "ulvejente" ville være viktig for å få ritualet rett, og han fant fram til Ulva Mikkladotter som sa seg villig til å bistå i ritualet.

Sent på lørdag kveld startet Keiko og Ulva sitt rituale. Philip deltok ikke, for han var holdt under sterkt oppsyn av hirden. Keiko trommet på runebommen med en ulvestikke, mens Ulva gikk inn i en transe. Men noe gikk galt. Plutselig reiste Ulva seg opp og snudde seg, og Keiko så at hun hadde fått rovdyrtenner og det rant blod ut fra munnen. Blikket viste at hun ikke lenger var seg selv, dersom de andre tegnene ikke overbeviste ham.

Jarand Bueson, høvding for Mannvik, hørte tromming og messing i nærheten av sin boplass, og gikk for å undersøke. Da han kom fram var Ulva alt blitt forandret, og Jarand slo alarm. Plutselig var lia ned mot området fylt med våpenføre karer, nesten som om dette var det de hadde ventet på. En av disse var Gråtopp-høvdingen. Flere prøvde å slå på dette ulve-mennesket, men det så ikke ut som om våpnene beit. Også Gråtopp prøvde seg, men da snudde menneske-ulven seg og snerret. Berse skjønte at udyret var ute etter ham, og la på sprang. Da han hadde femti skritts forsprang løp han fortsatt.

Imens var den sjokkerte noaiden gått opp til vertshuset for å tenke over hva som gikk galt. Der inne satt også en pilgrim, Mester Martin fra Provence. Kort etter kom også den snerrende Ulva inn på vertshuset. Oksum-folkene fant ut at de skulle sperre ulvemennesket inne på vertshuset. Mester Martin følte seg noe usikker da det gikk opp for ham at han var sperret inne sammen med et snerrende, overnaturlig udyr uten noen mulighet for flukt. Heldigvis kom Ulva til seg selv igjen før noen skade ble påført dem inne på vertshuset. Presten tok en lang prat med Ulva, som ikke kunne huske noen ting. Samtidig tok den pavelige utsendingen, Kardinal Hilmarus, en lengre prat med Keiko, og slik fikk han vite alt om Gråtopp og deres vikingeferder.

På tinget dagen etter anklaget kardinalen Ulva for å være trylsk, men sju kvinner sto fram og vitnet om Ulvas uskyld, og slik gikk hun fri. Også Live Trell, urtemakeren, vitnet om Ulvas uskyld, men dette ble ikke tatt hensyn til av tinget da hun jo var trell. Keiko var rømt i løpet av natten, forbi en ikke helt våken hirdvakt, for oppdraget hans i syd var utført. Kardinal Hilmarus lot være å lage noe stort oppstuss av Gråtopps vikingeferder, men godtok avlat i form av en liten del av sameskatten, da Berse Serkson innbilte kardinalen at det han fikk var *hele* skatten.

Kardinal Hilmarus sto også i begivenhetenes sentrum. Han var på sin vei til kroningsmøtet i Bjørgvin, men stoppet i Oksum siden det var ting der. Der skulle han også avsløre den kjetterske sekten "albigienserne", samt fjerne runesteinen til St. Simon, siden dette var en gammel, hedensk runestein. Live Trell, urtemaker og hemmelig leder for albigienserne, visste om denne planen og bestemte seg for en snedig plan. På fredag kveld ga hun kardinalen en gift som ville gjøre ham sakte men sikkert svakere i løpet av et døgn. Så fortalte hun kardinalen at giften ville drepe ham når månen var gått en gang rundt jorden, dersom hun ikke gav ham motgift.

Det Live imidlertid visste, var at etter et døgn ville kardinalen bli kjempesvak og kanskje gå inn i koma, men så ville han bli bedre igjen. Derfor gav hun kardinalen urter som døyvet symptomene på giften uten å motvirke den. Kardinalen gikk rett på historien hennes, og fant det best å ikke prate altfor høyt på tinget om disse albigienserne. Slik fikk Live det akkurat slik hun ville.

Da et døgn var gått ble kardinalen meget syk og gikk inn i koma. Da fant fader Markus, presten i Eidanger kirke, ut at det var på tide å avsløre at han hadde funnet St. Simons Tåre, et relikvium etter denn hellige St. Simon. Denne Tåren ville helbrede kardinalen der urtemakerne sto maktesløse, mente fader Markus. Søster Gydil fra klosteret på Gimsøy, også hun i all hemmelighet en albigienser, hevdet at kardinalen hadde vært syk før og så blitt bedre, og at hvis kardinalen ble frisk var det ikke sikkert at det var Tårens fortjeneste. Så skjønte hun hva hun sa, og skyndte seg å tilføye at siden Tåren var et relikvium, var det sikkert den som helbredet kardinalen allikevel.

Fader Markus førte Tåren over kardinalen, mens alle på vertshuset mumlet Ave Maria for seg selv. Og se!, etter få minutter pånet kardinalen øynene og var på bedringens vei.

På tinget dagen etter var kardinalen helt frisk igjen, men tvilte på at det var prestens Tåre som hadde helbredet ham. Kardinalen hadde nemlig fått en flaske med tårer av Jarand Bueson. Jarand hadde funnet flasken i fundamentet til vertshuset, som var bygd der det tidligere munkeklosteret til St. Simons ære var bygd. Presten og kardinalen bestemte seg for å teste sine relikvier, og dro fram en ukjent mann med skadd finger. Dessverre hadde ingen av tårene noen synlig effekt, selv om kardinalen la stor iver i å gni vannet utover såret, kanskje i det håp å vaske vekk selve såret. Men kanskje det at ingen av tårene egentlig virket egentlig betød at begge var ekte. Dersom den ene hadde virket, ville nemlig den andre tåren blitt erlkært falsk, og det ville vel Herren unngå.

Også hos nonnene, som hadde opprettet et lite provisorisk kloster, var det dramatikk. PÅ lørdagen, med kardinal Hilmarus og fader Markus til stede, skulle nonnene foreta utspørring av novise Tjodhild. Tjodhild hadde vært novise i to år, og var klar til å bli nonne dersom hun ble funnet verdig. Men i lengre tid hadde Tjodhild hatt et forhold til Sigvald Sterke, som nå var på Oksum som medlem av en teatergruppe. Tjodhild visste ikke hva hun skulle gjøre; skulle hun ofre nonnekarrieren for å holde seg med Sigvald, eller skulle hun bli nonne og aldri mer treffe sin kjære? Alt hun visste var at hun måtte foreta et valg.

Utspørringen gikk greit, og Tjodhild skulle avlegge eden i klosteret. "Lover du å leve i sølibat?", spurte fader Markus. "Jeg lover å leve i søl... leve i sø...", begynte Tjodhild. "NEI! Jeg klarer ikke! Jeg har vært med en mann i tiden som novise!" Hun brøt fullstendig sammen, mens kardinalen, presten og nonnene så sorgfullt ned på henne der hun satt og gråt. Ikke alle er dessverre egnet for et liv i klosteret.

Søster Gydil, som var albigienser, satset på å rekruttere nye medlemmer til sekten. Albigienserne godtok ikke det Gamle Testamentet, og de godtok ikke Paven som kirkens overhode. De satset på å leve et så enkelt liv som mulig, slik de første kristne gjorde. Gydil gjorde tydeligvis en god jobb; på søndag var alle nonnene på Oksum blitt medlem av sekten.

På fredag hadde fader Markus og kardinal Hilmarus funnet et pergament gjemt under runesteinen ved kirken. De leste opp pergamentet på tinget, og teksten lød: "La ut mot brattlia og skuet mot fjorden", skrevet på sirlig latin, sannsynligvis av St. Simon selv. Tinget tok ikke videre notis av pergamentet, men fader Markus bestemte seg for å undersøke nærmere. I lia nedenfor tingplassen lette han, for han mente det måtte være Brattlia. I alle fall gikk det an å skue ut mot fjorden der. Etter litt leting fant han nok et gammelt pergament der det stod: "Gikk så tilbake til den gamle blotesteinen". "Hva, runesteinen en hedensk blotestein?", tenkte presten ikke, men han tenkte "Det er sikkert runesteinen oppe ved kirken." Der lette han lebge og vel. Flere ganger holdt han på å gi opp, men troen holdt ham oppe. Til slutt fikk han sin belønning i for av et tredje pergament som sa: "Gikk så til gråtetoppen og gråt over verdens synder."

Fader Markus tenkte lenge over dette, og kom fram til at Gråtetoppen måtte være Gråtoppen, altså der hvor Gråtopp-ætta bodde. Men han regnet ikke med noen videre samarbeidsvilje fra Gråtopp dersom han gikk og sa at han lette etter St. Simons Tåre. Derfor gikk han til Gråtopp og sa at han ville velsigne eiendommen deres! Gråtopp kunne ikke protestere på dette, for da ville han avsløre ætta som hedninger. Slik fikk fader Markus tilgang til eiendommene deres. Han lette lenge og vel, og måtte ta flere pauser fordi han ikke fant noe. Til slutt sto bare den øverset toppen på Gråtopp igjen, det eneste stedet fader Markus ikke hadde lett. Og der, gjemt i en bergsprekk, fant han et skrin med en tåre av glass, St. Simons Tåre.

Fra Provence kom to pilgrimmer for å besøke St. Simons tilholdssted. Disse to pilgrimmene var også albigiensere, og var kommet for å rette opp i noen uoverensstemmelser med sekten på Oksum. Pilgrimmene var Loup (betyr Ulv) de Barre og hans trofaste følgesvenn, Mester Martin.

På det tidspunktet pilgrimmene ankom Oksum, hadde skutilsveinen nettopp fått tak i et brev hvor det ble advart mot elvegrimmene og deres leder Ulv Mikklason, som det var utlovt belønning på. Da skutilsveinen fikk høre at navnet Loup betød ulv, anklagde han offentlig Loup de Barre for å være elvegrimmenes leder, mens Ulv Mikklason (eller Ulva Mikkladotter) ikke satt mer enn fem skritt unna. Loup fant det nødvendig å forsvare seg med en av sine taler, og åpnet med "Først og fremst: jeg er en pilgrim, og det er ikke det samme som en elvegrim..." Berse Serkson var en av tilhørerne, og halvveis ut i forsvarstalen sa han "Men sønnen min heter også Ulv!?" Etter at skutilsveinen hadde hørt Loups tale, fant han ut at en unnskyldning var på sin plass. Da var Berse på plass med et nytt gullkorn: "Hvor mange ulver finnes det egentlig, da?"

Men den største dramatikken kom til å dreie seg om gullhjelmen til Gregorius Dagsson, en hjelm som gikk tapt da Gregorius gikk gjennom isen i 1161. På et hvis hadde noen spedalske fått tak i denne hjelmen. Natt til lørdag hinket og haltet de rundt på Oksum på leting etter mat. De gode kristne på Oksum gav dem ikke mat, men derimot skarpe sverdegger. Etter nedslaktingen ble hjelmen funnet, og den havnet hos Jarand Bueson, Mannvik-høvdingen. På tinget gav de hjelmen tilbake til Bratsberg. Imidlertid ville nonnene gjerne ha denne hjelmen, og Bratsberg gav dem hjelmen til oppbevaring. Litt senere på tinget kom det tre voldtektsanklager mot Bendik Vemundson, den reelle lederen av Bratsberg-ætten.

Bendik ble funnet skyldig, og dommen ble fastsatt til tre øyre i erstatning til hvert av ofrene. Det ene offeret var novise Tjodhild. Lavrans Lagmann, som så at Bratsberg-ætta nærmest ble tappet for penger, foreslo for nonnene at avtalen om gullhjelmen kunne være betaling nok. Det godtok nonnene på stedet, i den tro at Lavrans foreslo at de kunne *få* hjelmen i stedet for tre øyre. På dette tidspunktet var alle nonnene medlemmer av albigienser-sekten, så de proklamerte at de gav hjelmen videre til pilgrimmene, siden hjelmen tidligere hadde tilhørt fyrst Albert, sektens grunnlegger. Rundt dette ble det stor ståhei. Sa nonnene at Gregorius Dagsson var en simpel tyv? Og dessuten kunne ikke nonnene gi hjelmen videre, de hadde jo bare fått den i oppbevaring. Men tinget var stort sett enige i at Bratsberg faktisk ahdde gitt hjelmen til nonnene.

På dette trådte Lavrans Lagmann frem som representant for Bratsberg-ætten, og sa at under hele tinget hadde forskjellige personer bevisst forsøkt å sverte Bratsbergs plettfrie rykte. Nå var de lei, så nå tok de alle eiendeler og forlot tinget og Oksum i protest. Dette ble møtt med stor jubel, helt til noen oppdaget at Bratsberg hadde klart å få med seg gullhjelmen. Da tok hele tinget beina fatt og satte etter Bratsberg.

Hvordan det gikk til slutt vites ikke, for på dette tidspunkt tok denne vandreren og fortelleren selv beina fatt og gikk videre for å se nye steder og møte nye mennesker...

Andre morsomme ting som skjedde:

Den pavelige utsendingen ble så imponert over storsinnet til Live, som hadde forgiftet ham, og de andre albigienserne, at han selv ble albigienser.

Kommentar fra Lavrans Lagmann da Bendik Vemundsson ble anklaget for en voldtekt fredag kveld, og to voldtekter lørdag kveld: "Bendik, jeg er imponert over kapasiteten din..."

Mens Ulva Mikladotter sto tre skritt bak ham og elvegrimmene hadde vært i Oksum i over et døgn, sa Hårek Ravnskalle, hirdmann: "Nå håper jeg elvegrimmene kommer snart, så vi får noen å slå på..."

Hirden fant etter hvert ut at elvegrimmene var teatergruppen, og bestemte seg for å arrestere dem. To hirdmenn og to huskarer gikk av gårde. Det hirden ikke visste, var at de to huskarene selv var blitt med i elvegrimmene. Så da hirden sa "Arrester dem!" (og pekte ned på en gruppe som da besto av i alle fall ti mennesker...), snudde huskarene seg og slo ned hirdmennene i stedet.

Midt på natten kommer noen springende inn på vertshuset der fader Markus sover, og roper "Fader Markus, du må komme! Noen har blotet på alteret ditt." (Det var Gråtopp som sto bak, de hadde tatt feil av alteret og blotesteinen i mørket). Den søvnige fader Markus, som ikke orket å stå opp, mumlet i stedet "Jeg lyser hele bygda i bann."

Personen som forsøkte å få med fader Markus gav ikke opp så lett, og fortsatte og mase. Den fortsatt like søvnige presten svarte "Men det er jo helt stupmørkt ute. Jeg kan jo ikke bannlyse noen jeg ikke ser..."

På alteret lå det et blodig kjøttstykke (ok, en pølse) som vitnet om blotingen. Etter at hunden til Ida Vertshusholder hadde vært på åstedet, lå bare blodet tilbake.

Pilgrimmene stjal alterstøtten, i den tro at dette var trommen som alle maste slik om...

Ottar Djerve, som ble valgt som utsending til kroningsmøtet i Bjørgvin, var elvegrim.

Gråtopp hadde gjemt sameskatten i vedskjulet utenfor vertshuset. Siden vedskjulet skulle bli solgt måtte de fjerne skatten. Det stod alltid mange folk foran vedskjulet, men ingen reagerte på at Gråtopp måtte på toalettet ti ganger i timen...